En kort stund i ettermiddag fulgte jeg tv-overføringen av presidentinnsettelsen i USA, og fikk med meg de første par minuttene av Trumps tale.  Det var mer enn nok til å skjønne at han har tenkt å fortsette bløffen sin der han slapp.  Men Gud ble påkalt, America skulle gjenoppbygges(!) og bli great again.  Og fansen jubla.  Enkelte kulturpersoner hadde man også fått overtalt til å stille opp, utrolig nok.  
Med dette bisarre skuespillet som bakteppe, kom jeg til å tenke på en helt annen, men ganske berømt «maktovertakelse», som riktignok fikk svært kort varighet.

I 1906 troppet «kaptein» Wilhelm Voigt opp på rådhuset i Køpenick ved Berlin, arresterte borgermesteren og forlangte å få utlevert bykassa.  Han var iført en ikke helt reglementert prøyssisk hæruniform, og var dessuten ledsaget av flere soldater.  Voigt var alt annet enn offiser i den prøyssiske hær, men soldatene var ekte nok.  Disse hadde han fått med seg etter å ha bløffet seg inn i en nærliggende militærforlegning like før opptredenen på rådhuset.  Men bløffen ble raskt avslørt.  Etter noen dager ble han selv arrestert og sonet deretter et par år i fengsel for sin forbrytelse. 
Da hendelsen ble kjent førte det til at man i England, Frankrike og i andre land gjorde narr av Tyskland og tysk disiplin og autoritetsfrykt, servilitet og tankegang.  De så en klar sammenheng mellom disse egenskapene og det faktum at det var mulig for Voigt å gjennomføre sitt spektakulære bedrageri

Voigt skulle likevel bli en av historiens mest kjente bedragere, og hans tvilsomme eventyr har siden gitt inspirasjon til både film og teater, og til uttrykket «køpenickiade» som betegner en form for bedrageri..  Som om ikke det var nok, er det også reist en statue av «kapteinen fra Køpenick» utenfor rådhuset i byen (nå en del av Berlin). 

Kanskje er sammenlikningen søkt, men helt fri for berøringspunkter er de to historiene (les: køpenickiadene) ikke. 
I likhet med Voigt overtar Trump «bykassa».  Han får riktignok ikke arrestert borgermesteren, selv om han lenge prøvde å få sin rival i valgkampen arrestert, på et heller luftig grunnlag.  Problemet med USA,s «bykasse» er at den er vesentlig mer potent enn den i vesle Køpenick.  Og det er lite som tilsier at noen vil ta den tilbake med det aller første.  Så Trump står altså relativt fritt til å disponere det han måtte finne av dollar, krysserraketter og annet husgeråd i kassa.  Dette vil om ikke annet gi gode dager for dem som gjør seg næring av å lage sovetabletter. 

Får Trump en statue etter seg mon tro?  Et slags monument over amerikansk stupiditet?  I så fall sier jeg med bloggeren Else Sophie, eller hva hun nå heter:

"Hallo i fuckings luken!"

Liv Signe Navarsete vil ikke lenger sette sine bein i en Rema-butikk som ikke fører Lerums produkter.  Eller sagt på en annen måte, hun boikotter Rema.  Og det må være helt greit.  Selv boikotter jeg Kina ved , så sant det er mulig, å styre unna alt som er produsert der i gården. 

I en helt annen forbindelse skrev Aftenpostens Harald Stanghelle bl.a. dette om boikott tilbake i 2014: «Boikott er det uforsonlige politiske virkemiddelet.  Det er de rene og rankes grep.  Grepet markerer at det ikke er mer å snakke om.  Samtidig er det noe resignert over det hele:  For en boikott viser for all verden at det ikke er funnet en løsning – på noe som helst.  Slik kan det også være et lettvint virkemiddel, en utvei til å slippe krevende dialoger»

Her ligger også noe av boikottens dilemma.  Den er ofte følelsesstyrt og kan synes fristende å ta til orde for som et tilsynelatende enkelt og kraftfullt virkemiddel.  Oppfølgingen er derimot ikke alltid like enkel.  Og forventet effekt uteblir ofte, i alle fall etter at den innledende støyen har lagt seg.  Ikke mye er mer kortlivet enn vår bevissthet og hukommelse rundt krig og fred og politikk og religion og sånt.

Det ligger litt i boikottens natur at man direkte eller indirekte, bevisst eller ubevisst, peker på alternativer til den/de/det man ønsker dit peppern gror.  Navarsete får oss dermed til å vurdere andre kremmere enn Rema.  Men kan vi føle oss trygge på at deres innkjøpsstrategi tar mer hensyn til produsentenes postnummer enn Rema?  Ikke vet jeg, men jeg tillater meg å tvile. 

Støyen rundt Lerum, Mack, Hansa og andre kom neppe overraskende på ladejarlene.  Det gjenstår å se om de står på sitt og hvordan deres øl- og syltetøyrevolusjon etter hvert vises på bunnlinjen. 

Når det gjelder min egen boikottaksjon (den mot Kina) så har jeg ikke sett de store virkningene ennå.  Men jeg er sterk i troen, og nå blåser dessuten forendringens vinder.  Vi er flere som kjemper for samme sak nå.
Trump og Æ.